I was pretty pissed and homesick the last time I wrote, but that usually happens when I have a lack of things to do. I don’t think I’ve stayed home during the weekends since…after the New Year, maybe, so it was a bummer that I didn’t go anywhere.

其实，我也不是设么都没干。新奇六我坐霍尔滕-莫斯渡船去东福尔见 Франк-Турэ。但是回家以后就又感觉无聊了。然后，这个新奇–哎呀！我则么能开始讲哪？兴奋高潮，哈哈。我感觉自己像个十四岁的小女孩儿一样。

Je me sens comblé de joie–il mio cuore sta per scoppiare, me estoy enamorando. Та щин Чы.

Pero sé conmigo jugarás, como has hecho siempre.
¿Qué sonrisa inventarás?
No, yo quiero resistir. Si pienso en ti yo tiemblo.

Nå føler jeg at jeg skulle si noe om historien. Vi møtte gjennom en nettsida for rundt–jeg husker ikke–et år siden? Rundt våren 2008. Jeg husker ganske godt at jeg hadde det største crush på ham fordi han lignet skikkelig på Nek. (Alle italienerne må riste på hodene sine over dette, haha.) Men allikevel var han mer enn bare kjekk–han var intelligent og kunne skrive så bra og vakkert. Og i tillegg har han opplevd mye: en mor som døde foran øynene hans; rasisme fra de andre på barneskolen–ikke et ukjent skade; flytting til utlandet for å begynne et nytt liv–ikke en ukjent opplevelse; leiting etter et behagelig sted mellom to verdener og den oppdaging at ingen av de to vil virkelig akseptere deg–ikke en ukjent skuffelse. (Men han har ingen idé at jeg veit alle disse tingene.) Jeg har aldri følt en slik forbindelse med noen. Hvis det finnes noe slikt som én ekte kjærlighet, da var han min.

Men vår korrespondanse var sparsom og sjelden, og snart sluttet vi å snakke med hverandre. Men jeg klarte ikke å glemme ham. Min tanke var en fugl, og han var redet sitt. Uansett hvor jeg fløy, kom jeg alltid tilbake. Så én natt skreiv jeg et brev til ham. Men etter én og en halv måned uten respons, blei jeg håpløs. Og plutselig, ut av det blå, et svar–et après, la conversation la plus romantique de ma vie.

So many warm and gentle words, so many soothing and tender images of being together. Même si l’instant est passé, mon cœur brûle encore. Même si le moment ne reviendra jamais, ces images de bonheur me resteront longtemps en mémoire.

Le bonheur est si petit. Je ne veux pas qu’il passe entre mes mains. Je ne veux pas qu’il passe entre ma vie.