Noen ganger på midten av natta sitter jeg her og tenker at jeg er fremdeles forelska i deg. Du har en krav over meg som jeg ikke kan forstå. Ingen–ingen–kunne gjøre meg til å føle som du gjør: både ekstatisk og ulykkelig.

Jeg føler meg flau–Å tenke slik, å tenke så mye om deg når du ikke bryr om meg i det hele tatt. For hvis jeg hadde krysset hodet ditt ville du ha vært ærlig med meg. Hvis du hadde tenkt på meg, hvis bare litt, hvis du hadde vurdert følelsene mine da ville du ikke ha løyet. Du ville ha fortalt meg sannheten og du ville ha skadet meg for å beskytte meg.

Jeg vil høre no annent enn din stillhet! Si til meg alle dine stygge ord, i det minste skal de fyller opp dette romet med no rørende: jeg vil hate deg, jeg vil glemme deg og kaste deg ut av mitt liv. Men med den måten du forlatt meg skal jeg aldri være sikker, og jeg klarer ikke å finne det inni meg til å føle no annent enn blindt forelska, håpløs, og såra. Jeg klarer ikke å gjøre no annent enn å vente på deg å komme rundt og tilgi deg. Lille dumme meg.