Og jeg skriver på bade, for dette er det eneste sted og den eneste tid at jeg kan fokusere på skriving.

Det har vært liksom, en bergogdalbane disse siste to dagane. Så mange følelser, hennelser og tanker. Jeg har vært både redd–av ensomhet, en frykt som jeg er vant til– og veldig glad–at jeg fikk snakke med no utrolige folk og ikke var ensom.

Jeg har også tenkte så mye om ting som jeg aldri har tenkt på før på grunn av disse personer. Jeg føler at kanskje dette kunne være det. Dette er det virkelig stedet der jeg endelig kunne finne en plass å kose meg, og hjerter å kalle “hjem.”

Jeg er spent og livredd for resten av denne opplevelse. Det er ikke no overraskelse om mine spenning, men ka e æ redd for? At disse forandrer for fort: jeg vil lever disse lille minutter og nyte hver person som jeg tilbringer tid med. Kjemi er forvirrende: det er ikke konstant men no flyttende. Jeg er redd at jeg skal miste alle disse, at vi ikke kan gå tilbake til i natt, eller i går. At hvis vi stopper kanskje vi aldri skal plukke opp hvor vi var før. For jeg vil vite at jeg kunne leve dette igjen–denne kjemien. Jeg vil ha no konstant, stabil, pålitelig.