The Flossy Flossy
Keeping it “on the real” the best I can.Archive for exchange
Overgang
Nå sitter jeg her på Newark International Airport, endelig tilbake på amerikansk jord. Å tenke at det har bare vært et par timer (eller har det vært dager?—vi fikk nesten ikke sov på leirene) siden alle var sammen i Norge.
Nå kan jeg virkelig si at jeg har lyst til å bo i Europa i fremtida, kanskje reste av livet mitt. Jeg…sliter meg med America. Det er teit, utryggt og rot. Alle snakker engelsk og jeg savner å høre norsk og sine forskjellige dialekter.
Kanskje dette er bare resultatene av overgangen mellom to land…kanskje det er bare fordi jeg er på lufthavn og det finnes kaos overalt…og kanskje jeg kommer til å trives USA, California, Union City igjen. Men det føles ikke sånn. Jeg koser ikke meg.
Penultimate
De temps en temps, Life likes to kick you in the ass hard. Yesterday was a—how to say it nicely—en helt jævla dag: a hellish blend of bad rapport, lack of sleep, and hjemlengsel. And as much as I try to make the best of everything, there are just those days where nothing goes. Men derfra finnes det ingen annen vei enn oppover, og idag gikk det bedre.
So I should probably share a bit about our current situation. The twenty of us Region 2 AFSers are currently at Holtenkilen Folkehøgskole for our avskjedsleir, a short gathering before we disband and fly back to our respective countries.
There is a dock that is a couple of minutes’ walking distance from the school. Balázs—who I was fortunate enough to room with—and I have been swimming there every day. It’s a very special thing to be out there, your head rested on the water, looking upside-down at the blue and peach horizon and the boats sprinkled along the shore. It makes me wish I had an underwater housing for my camera…or a Ziploc bag.
We went swimming today together with Doug, Phil, Anıl, and Kevin during the onset of a coming thunderstorm. Have you ever seen lightning while swimming in the ocean? Thrilling, awe-inspiring, and probably not the smartest thing to do. And when we got out we were treated to a scene reminiscent of Laura Pausini’s “Primavera Anticipada”: a display of yellowed leaves drifting off with the wind.
These precious final moments tick by:
All of Balázs’ silly shenanigans. I will come to miss him dearly. This guy is one in a million. It doesn’t matter how I’m feeling, he always manages to cheer me up. And I can tell him anything and everything with no drama or hang-ups.
Attempting an amateur photo shoot with Yanzi: jumping off the bench, somersaults across the meadow, swinging by the seaside. We laughed until our sides hurt and it was wonderful.
An ephemeral moment with Diego, enjoying “Is It True?” in silence.
Comforting Elaine, mind reeling back to all our shared moments in Horten: days together with Gayoung of Korean movies and beaches and homemade cakes.
Singing to the passing cars on E-18 and sleeping outside on a bench with a pillow and blanket, an empty vast sky above decorated with one lonely star.
Pappa saying “Gutten min.”
And looking at that, I can see that things change, and things also change back—for good or for worse. Nothing is stagnant—relationships and alliances the least of all, as I have learned. And the repercussions don’t slip by unnoticed.
The storm has not yet gone over the horizon.
Vendepunkt: Samtale med Foreldra
Wow, tonight has been so good. It’s been a long time since I felt like I’ve really spent quality time with Mamma og Pappa, and that’s exactly what tonight has been.
Etter pizza dro Joakim, Chris og Rudi til kinoen og da var det bare oss tre hjemme. (Marie er på konfirmantleir i hælja.) Jeg viste dem mitt prosjekt om Kinas minoriteter som jeg har brukt masse tid på, og innemellom lysbildene begynte vi å prate mye om litt av alt–fra Kinas historie til kulturforskjeller til hvordan jeg trives i Norge til mitt forhold med mamman min. Jeg fikk sjansen til å si så mye som har plaga meg ganske lenge, og det føles så bra at jeg kunne være helt ærlig med dem, særlig om min dårlige samvittighet at jeg ikke er med mamman min lenger. Vi snakka mye om det, faktisk–om hvorfor det er viktig at jeg ikke skulle føle ansvar for hennes problemer, og at selv om det er vanskelig må hun bli vant til livet uten meg. Også sa Pappa noen ting at jeg ikke hadde tenkt på før: at kanskje hun skal bli lykkeligere når hun klarer til å gjøre ting sjølv! Jeg vil huske disse tingene at han sa til meg.
Men vi snakka om andre ting òg, og det gjør meg så kjampeglad å høre at de er glad i meg–og jeg selvfølgelig føler det samme! Det var veldig rørende òg å høre at jeg var velkommen tilbake når som helst; vi har enda snakka om en Kinatur i fremtida! Men først skal vi til Bergen i påskeferie for å besøke Irene og Geir (søstra og svogeren til Mamma) og deres barn i flere dager. Jeg gleder meg masse til å se Vestlandet igjen!
Men ja, jeg virkelig trengte den samtalen. Når føler jeg meg helt correct og alt ordner seg igjen. (Even that forelskafølelse I’ve been getting lately doesn’t seem to char as much, haha.) I love my family!
Le bon week-end
Wow, it’s been a great weekend. Spent Friday over in Siljan celebrating Francesco’s birthday with Balazs, their sister Guro, and their friends. Spilte litt piano og guitar, spiste sushi, så på litt animé, splite Pictionary, så litt Armageddon med vertsbroren sin Håvard, sang Lips, lærte hvordan å uttale Székesfehérvár (hjembyen til Balazs), og snakka med Guro og Johannes til klokka sju på morgenen.
På lørdag tok vi bussen fra Siljan til Høvik. Orienteered our way from Høvik kirke to Doug’s place. It was great seeing gli italiani, les deux francophones, and everyone else. Ate some spaghetti, danced, chatted, and danced some more. Et après, Kevin, Luiza et moi avons dormi chez Marie Demeulenaere, où j’ai papoté avec elle dans nos duvets jusqu’à quatre heures du matin.
Je réalise maintenant que même si je ne réussis jamais à me faire des amis véritables norvégiens, au moins j’ai ces personnes. Chuis sûr que nous resterons en contact longtemps.
