The Flossy Flossy
Keeping it “on the real” the best I can.Archive for love
Орн, Сан.
Every night I go to bed, filled with the tiniest bit of hope of everything that could be. Every morning I face the reality of all that simply cannot be.
Comparing hands: one palm against another fremmed one. Marveling over how right it seemed to be, that they would be the same size, that they would lace so well. Our pinkies topple and fall, og det går uten objection. Our ring fingers follow i stillhet, skjer det virkelig? Another one, and I could only imagine the look in your eyes as our hands make a funny gun shape. L’indice après, but we are only in prayer for a second as your thumb moves in front of mine.
Jeg vil kjenner det. Livet er ikke verdt å leve uten kjærlighet.
A Thought
Dans ces blissfully isolated interactions med ham, jeg glemte for øyeblikket världen omkring oss. And I was painfully reminded of it when I saw him lay eyes on her. Er mine fantasier så fragile that they cannot withstand uno sguardo?
Det har vært en stund…
For lenge, faktisk.
Jeg klarer ikke å sum up disse siste tre ukene. The days pass by too fast, and I find myself uten motivation, og uten tiden for å skrive alt ned.
But since I’m still fresh and brisen from Club 1, I feel obligated to share a bit of what’s on my mind.
You ever think mennesker were put her på jordet bare for å underholde Gud? At livet mitt hakke no betydning, og at Han nyter å se på me make a fool of mæsjølv. That it’s funny to see me tumble on my face.
Eller er det meg? Forventer jeg for mye? Får æ ikke lov å ha slike forventninger? Hvorfor finnes det ingen per me?
Det gjør meg svak. Needy. Et chaque fois qu’un garçon est vennlig mot meg, je tombe. Voglio vivere l’amore, voglio sentire, jeg vil elske og være elsket. Jeg trenger å kjenne kärlek.
Non è giusto at noen finner kjærlighet overalt og jeg souffre under deres røyk. Faen, for en drit verden å leve i uten kjærlighet.
Jeg vil slette alle dine spor.
Spiste middag med Ou ikveld og det var veldig hyggelig. Begge av oss hadde masse å prate om, og det trøster meg å vite at vi er fremdeles gode venner. Jeg fortalte henne av mine skuffelser: at jeg har forventet så mye mer enn hva blei av denne sommeren. Vi har også snakka mye om ham, kärleken min, og største skuffelsen min. 最近我为他上了很大的火，但是除了 Francesco 以外，谁都每有告诉。Og det er ikke ofte at jeg få snakke med Francesco, så å kunne endelig fortelle noen andre om det var en stor…lettelse. Og hun sa til meg akkurat det samme: at jeg må komme over ham.
Det kommer ikke til å være lett, det skjønner jeg godt. Men det første–og viktigeste–trinnet er å innrømme at jeg har en problem og må vel løyse den: 我必须放开他。
Det spiller ingen rolle hvor perfekt han ser ut. Sjølv om jeg synes at han var ment for meg er det bare et ensidig forhold. Og sjølv om jeg ikke tror at det finnes andre fisker i sjøen kommer jeg til å innse at de har rett. Jeg er ferdig med å kaste bort så mye tid på grunn av ham når jeg ikke veit i det hele tatt hva han virkelig synes om meg eller om han var även ærlig med meg å begynne med. Det finnes for mye av hans tilstedeværelse i mitt liv, og jeg har blitt så vant til å tenke og drømme om han at det ikke er sunnt lenger: og hvordan skjedde alle dette? Tre samtaler og en fantasi date at jeg ikke kan tro på. Så nå slutter jeg med denne besettelsen. Dessuten er han sikkert lei av alle mine innsats i å få hans oppmerksomhet.
S’il a envie de parler à moi, il le fera naturellement. Et sinon, alors, c’est tout, ça…
God, some days I think I am romancing myself. Does your head ever play sick tricks like that on you? “No, I don’t want you to date him because you deserve better.” Really now? Fortell meg hvem jeg fortjener då. This is all some game part of me invented to entertain the other half out of boredom and ensomhet.
There is a lyric in Nek’s “L’Anno Zero,” that has been ringing in my head lately:
Stanco di chi mi scalda il letto.
How true.
I’m back to doing what I’m so good at doing: waiting. Men jeg vil ha ham, og kun ham.
I wait for those little moments with him: sul treno, på færja, quand nous buvons, when we stay in silence.
Those little moments and little victories we don’t get enough of: comparing fingers with Mom and remarking how similar they are; that singular moment at Coyote Hills when you take in all that gold and turquoise and boundless beauty; the self-reaffirmation that I deserve better.
Life is tough sometimes–and I don’t mean homeless African orphans tough–I mean that it tears at you, makes you feel lonely, makes you feel bitter and defeated, makes you doubt yourself; but I’m confident I’ll turn out alright.
I haven’t written lately because I’ve discovered the secret joys of keeping a handwritten journal, in Norwegian. I get a kick out of writing in public and on BART now–it’s a great way to think and not worry people thinking you’re weird/retarded/queer.
Meanwhile, I got tired of watching Life drift on past my window and being lethargic and watching Friends all day (which, I might mention–gives you a false pretense of what friendship should be like…right? I sure wish I had a Chandler.) so I decided to get started on a demo album, thanks to Garageband.
Here’s to the little moments.
L’Anno Zero
Långt Härifrån
