Thursday morning, 2.24 AM. Last final of the semester in 14 hours (Français).
I’ve survived the worst of it, it seems. (Oh, stop being so dramatic, Greg! It’s only a summer job!) Things are far from originally planned–I still have nowhere to live in Oslo for the upcoming semester; still not sure when I have to come back to Switzerland to check on my residence permit application status…but it’s all sinking in. I’m over the shock.
Determined not to put any part of this summer “to waste,” I had hastily created a Plan B. But this time I am withholding my enthusiasm until it actually happens.
Plan B
Fly to Norway, stay in Siljan hos Kjersti og company for a week
Hyttetur på Himingen med kjære familien min
Fly to Switzerland for Summer Sessions
Eurotrip with Mom (?)
Fall semester 2010 på BI Oslo (provided I get my residence permit approved)
Exciting plans, eh? Jeg har snakka med Acacia om det litt. Sjølv om det skal være en knallbra sommer i Europa er jeg likevel litt deppa av det. Det er bare fordi jeg kanke slutte å tenke på ka det skulle ha vært: arbeid på Nordkapp. Og det er veldig vanskelig å ikke tenke på det, særlig når man setter så stor pris på det.
Jeg var veldig spent for å endelig begynne å tjene litt penger for meg selv. Jeg får ofte dårlig samvittighet når jeg bruker penger–après tout, Mor har jobba skikkelig hardt for at jeg kunne leve livstilen min her i Europa, og det er nånting jeg gjør mæ veldig skyldig i. Så självklart var jeg ufattelig spent å ha fått jobb i sommeren–jeg kunne endelig være litt mer selvstendig, tenkte jeg! Det var trøstende å vite at jeg kunne, etter så mange år, gjør litt å hjelpe Mor, så at hun kunne bruke pengene sine på sæsjølv, ta livet mer med ro.
Den største skuffelsen ække at jeg kommer til å miste muligheten til å tjene penger, det har mer å gjøre med at jeg skal fortsette å være avhengi av Mor. At jeg ikke kan gjøre livet hennes lettere.
Det gjør meg enda flavere når jeg tenker på hvor stolt jeg var å ha fått jobben–at jeg var vellykket og gjorde det de fleste amerikanerne på skolen min kun drømte om. Men jeg bomba! Skulle ønsket at jeg hadde holdt kjeft helt fra begynnelsen da. Skikkelig teit å må forklare til folk hvorfor jeg skal ikke jobbe lenger.
I wasn’t going to write about that, but I felt I had to jot down a bit of what had been going through my head these past few days. Of course, talking to Mom helped–it always does. But I can’t help but marvel at how independent Norwegian adolescents are in comparison to American ones (or, at least the ones that I know). I guess you could say that I was inspired to carry a bit more of my own weight.
It’s sleep time…speaking of which, I never did truly master that waking up early thing. Maybe this summer. Starting the day after tomorrow…
